Slutten på slutten

Vegards Innspill etter kvalik-exit.

Jeg svelget. Så var det bare å vente.

Stilnoct har den egenskapen at den legger et teppe over smerten og slipper søvnen til. Men den har også den svakheten at den bare varer i 4-5 timer. Da blir teppet løftet bort, søvnen vakler, mister fotfestet og faller. Og smerten tar over igjen - som om den bare har trukket pusten eller vært en liten tur på do. Da har man to valg; enten å ta en pille til eller stable beina i riktig posisjon og skrangle mandagen i møte.

Selvdisiplinen løftet dynen til side og førte meg inn på badet.

Jeg slo på radioen, hvor NRK Buskerud kunne meddele at Godset hadde vunnet og var på full fart mot medalje, mens Mjøndalen hadde tapt 2-1 mot Ranheim og var ferdig med sesongen. Så satte de på en snirklete kvinnestemme som pep: When something ends, when something is over.

Jeg slo av radioen, bøyde meg mot speilet og så meg selv dypt inn i øynene. Helt inn i sjelen. Og tenkte; fy faen, for en taper. Ansiktet var sørgmodig som på en hvalross. Slitent. Utslått. Håret hang livløst ned i den bleke pannen, hvor rynkene var dype som knivhugg. De rød-blå posene under øynene var så tunge at de truet med å slippe taket. Men øynene var blanke, som i maling med høy glans, tenkte jeg. Av god kvalitet.

Det var ikke mye kvalitet i det vi gjorde mot Ranheim.

Det var en jevn kamp. En dårlig kamp. De tok ledelsen, vi slo langt. Altfor langt altfor ofte. Men vi ble litt bedre utover i andre og fikk 1-1 ved Pelle. Jeg følte en voldsom lettelse og tenkte at nå tar vi dem. Men så viste det seg at fotballen bare hadde trukket ut kniven for å stikke den enda dypere inn.

1-2 kom lett. Den kom sentralt, tvers gjennom vårt etablerte forsvar. Og dett var dett.

Det var slutten på slutten.

For vi klarte aldri å slå tilbake, vi klarte ikke å sette dem under press. Og fikk som fortjent.

Jeg stod midt på banen og kikket opp på tribunen. På alle dem vi hadde skuffet. På de som har støttet oss gjennom sesongen; 3050, Dala og pensjonisten med brunt skjerf og barnebarn på fanget. Vaktene, frivillige, studenten i bakrus og tenåringen med kjærlighetssorg. Snekkere, revisorer, butikkansatte og uføretrygdede - alle med et urokkelig og felles kjærlighetsforhold.

Til Mjøndalen.

Til stedet. Klubben. Og fotballen.

Det gjorde meg ydmyk. Og trist. Skuffelsen gikk over i sorg.

Som satte seg fast.

Den er der enda, så dyp at den er våken til og med i søvnen. I marerittene. Den er i margen, i smilet, i brystet. Noen ganger så sterk at det er vanskelig å puste.

For det var min skyld.

Vi slo for mange lange frispark, vi tok for mange lange innkast. Som Eggen Rismark enkelt headet unna. Vi skulle satt tempo, vi skulle kjørt over dem. Som i sommer. Som i fjor.

Min skyld. Min smerte. Min skam.

Morgenen etter lå mørket som en svart presenning over Mjøndalen, som om tapet hadde sugd alt lyset ut av bygda. Jeg var førstemann på jobb og satt på kontoret og kikket opp mot himmelen. På alle de funklende stjernene. Og ett enslig fly. Kanskje på vei mot varmere strøk. Eller kaldere. Samme for meg, tenkte jeg - jeg skulle ønske jeg var om bord uansett. Bort. Vekk. Fra alt det vonde.

Et par timer senere kom resten av gjengen subbende. Det begynte å lysne og morgenen forsøkte å kravle seg over Åsen. Med bud - og håp - om at sola kanskje ville stå opp igjen en dag.

Med lyset kom fornuften.

Dette er prisen jeg betaler, klarte jeg å erkjenne. Lidenskapens pris. Som alle må betale før eller siden. Når man er smittet av denne vakre syken.

Fotballen skåner ingen.

Denne gangen var det min tur.

Vi krabbet til slutt opp på 3. plass, kom til kvartfinalen i cupen, banket storebror og vant 9 av de 10 siste seriekampene. Men vi tapte 5-0 mot Florø, tok 2 av 18 poeng på sommeren og sviktet da det gjaldt som mest.

Det er mye å bygge på, mye å forbedre.

Jeg har vært trener i Mjøndalen i 12 år og det har vært en utrolig reise, med drama hver eneste høst. Jeg vet ikke hvor reisen fører oss videre og jeg vet ikke hvor den ender. Men jeg vet hvor fortsettelsen startet; på et lite kontor på Isachsen stadion tidlig en mandag morgen, den 20. november 2017. I grålysningen, med tungt hode og poser under øynene.

Og med rester av Stilnoct i årene.

 

Vegard.

 

 

 

 

Annonse: